Oxytocinet binder oss sammen og fostrer kjærlighet og tillit.
Tiden står stille.... et under har skjedd...... Igjen.
Hver dag, hvert minutt, året gjennom skjer det sammen. Verden stopper opp, en ny tidsregning begynner. En ny verdensborger som vil prege livet til de rundt seg til evig tid.
For hver kvinne, hvert par og hver familie vil en fødsel være begynnelsen. En start. Hvordan denne starten er, avhenger av hvordan kvinnen blir tatt vare på. Hvem som tar vare på henne. Hvordan fortsettelsen blir avhenger av det samme. Det er så enkelt og så vanskelig. Vi har alle behov for å bli tatt vare på. Ikke for å unngå at noe forferdelig skal skje men for å føle oss trygge, for å kunne ta i bruk vår iboende styrke. Vi mennesker har også et behov for å ta vare på. Å bli gitt muligheten til å ta vare på noen i en gitt situasjon gir mening. Enten det er som en profesjonell eller i det private.
Jeg mener det er umulig, men faktisk også helt unødvendig å skille mellom det å være profesjonell og personlig. I hele mitt voksne liv - spesielt når jeg var yngre - har jeg fått høre at jeg ikke må engasjere meg så mye for da blir jeg utbrent. Jeg har alltid tenkt at det er omvendt; om jeg ikke får brukt det jeg opplever at jeg har å gi, da blir jeg sliten. Det kan skje i en travel fødeavdeling. På vakt etter vakt. Det å dra hjem fra en arbeidsvakt og føle at jeg ikke hadde gjort det jeg kunne for fødeparet fordi tiden ikke strakk til, eller like ofte, bli begrenset av rutinene, det var tungt. Og jeg kom til et punkt hvor jeg måtte velge. Så jeg valgte. Og det var rett for meg.
Skal jordmorfaget og omsorg reduseres til kun å følge prosedyrer? Til å ha sitt på det tørre? Dokumentert nok? Kryssa av nok skjemaer? Jeg har sagt det før og sier det igjen: Prosedyrer og retningslinjer er viktige og nødvendige, men slutter du å tenke sjæl, slutter du å vurdere individuelt, fortløpende og på bakgrunn av den aktuelle situasjonen, da har faget tapt. Og da har du tapt.
Som mange vet er jeg opptatt av kvinners rettigheter i fødsel. Jeg leser for tiden en bok som heter "The Roar behind the Silence" "Brølet bak Stillheten". Hvorfor er det så vanskelig å bli hørt, sett, møtt og forstått som individer? Brølet vårt møter en vegg av stillhet. En vegg av prosedyrer og retningslinjer. Ekkoet fra veggen kastes tilbake og kveler brølet. Gang på gang. Deretter blir det stille. Det er stille fra kvinnene som opplever å ikke bli hørt, det er stille fra jordmødrene som opplever å ikke få gitt. Eller....... kanskje det kommer et lite brøl?
JordmorKAN-kampanjen til Jordmorforbundet NSF er et brøl det står respekt av. Jeg tenker at det er på høy tid å fronte jordmødres unike fagkunnskap og kompetanse. Jordmødres jobb er blant annet å støtte kvinner og sikre deres valgmuligheter. Vår jobb er å legge til rette for god, faglig oppdatert informasjon i rett mengde til rett tid. Vår jobb er å sikre at kvinnene har mottatt og forstått den informasjonen de har krav på og som de etterspør. Vår jobb er å legge til rette for den støtten, hjelpen og behandlingen kvinnene trenger - henvisning videre i systemet iberegnet. Dette er jordmødre utdanna til. At leger blir fornærma fordi de oppfatter at det betyr at de "ikke trengs", er ikke kvinnens eller jordmoras problem. Hva med å spørre kvinnene? Hva vil de?
NSF Jordmorforbundets tydelighet på hva jordmødre kan og hva vår utdanning innebefatter er helt nødvendig i prosessen mot et bedre helsevesen der mennesket står i sentrum og pasient -og menneskerettigheter følges. Det er ikke en selvfølge i dag. Jordmødre må styrke sin integritet gjennom å være tydelig, til stede og kreve det som trengs; større stillinger, bedre lønn og flere arbeidsoppgaver. Kvinnene ønsker vår ekspertise og det skal de få.
En sommer er på hell. Jeg har opplevd å bli mormor og fikk gleden og æren av å følge familien gjennom fødselen og de første ukene av barseltida. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å få den tilliten og oppleve den kjærligheten som fulgte den opplevelsen.
Jeg har også fått oppleve et bryllup i sommer. Begge disse opplevelsene har gitt med uendelig glede. TAKK for det dere har gitt meg! Bekreftelser på det jeg vet fra før; når vi fylles med respekt, kjærlighet og tillit til hverandre, vil behovet for regler, prosedyrer og retningslinjer bli begrenset. Nettopp fordi vi kan stole på hverandre, ha tillit til at hver og en vet hva som er best og rett for seg, respekt for hverandres valg og kjærlighet og raushet som gir rom og aksept for forskjellighet.
