Hva er målet med en fødsel?

For at menneskeheten skal bestå må kvinner føde barn. Naturen har gjort det både enkelt og vanskelig for oss. Enkelt fordi det kan virke som det er en "drift" hos de fleste kvinner på et eller annet tidspunkt å ville reprodusere. Vanskelig fordi vi er den arten på jorda som har de hardeste og lengste fødslene og får de største babyene (i forhold til kvinnens størrelse) Vi får de barna som, når vi sammenlikner oss med andre arter på jorda, er lengst avhengige av foreldrene sine.

Vi må sikre, ikke bare artens overlevelse i fødselsøyeblikket, men også artens overlevelse for fremtiden gjennom å ta godt vare på barnet/ barna lenge nok til å kunne gi videre stafettpinnen i mer eller mindre trygg forvissning om at avkommet kan vare på seg selv og neste generasjon.

Det er nettopp denne grunnleggende og iboende viten du og jeg har om ansvaret for å føre menneskeheten videre, som gjør at FØDSELSOPPLEVELSEN blir så grunnleggende viktig. Fordi opplevelsen av fødselen din vil påvirke deg som føder i den grad at den også vil påvirke barnet ditt og deres felles fremtid. Alltid. På godt og vondt.

Vi har lett for å tenke på ordet opplevelse som grunn og egoistisk. Ordet brukes gjerne i sammenheng med personlig tilfredsstillelse. Derfor har ordet en negativ klang i fødselssammenheng; kvinner anklages for å velge opplevelsen (les: personlig tilfredsstillelse) framfor barnet. Når det faktisk er to sider av samme sak.

Jeg har akkurat lest en artikkel som heter "The experiences of women, midwives and obstetricians when women decline recommended maternity care: A feminist thematic analysis" Skrevet av Bec Jenkinnson, Sue Kruske og Sue Kildea. Den vil bli publisert i det internasjonale tidsskriftet "Midwifery" i nærmeste fremtid.

Når jeg leser denne artikkelen gjenkjenner jeg lett opplevelsene, utsagnene og dilemmaene. Fra alle parter. Det er vondt å lese. Artikkelen er fra Australia, men tematikken er global. Og vanlig.

Hva skjer når kvinner takker nei til anbefalt behandling? Hvordan responderer lege og jordmor? Hva skjer i, og med samspillet mellom helsepersonellet og kvinnen?

I Norge er det slått fast ved Lov om pasientrettigheter og i Helsepersonelloven, at kvinner har rett til å takke nei til enhver intervensjon/inngrep/behandling. Hun har rett på objektiv informasjon som er faglig oppdatert. Det kalles informert samtykke.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast kvinners rett til å velge hvor, med hvem og hvordan hun vil føde.

Allikevel viser denne artikkelen at det ikke er så enkelt. Kvinner som takker nei til anbefalt behandling opplever å bli avvist, truet, presset, manipulert, lurt og til og med tvunget.

The Positive Birth Movement er en organisasjon som vil tale kvinners sak gjennom å gi kvinner mulighet til å dele sine fødselsopplevelser. En av disse kvinnene er Claire Kay, en kvinne fra Nord Wales, Storbritannia. Du kan lese historien hennes her:

http://www.positivebirthmovement.org/pbm-blog/reflecting-on-experiences-around-risk-during-pregnancy-and-birth

Når jeg nå har lest artikkelen ferdig og også har lest den rystende historien til Claire Kay, blir det på nytt tydelig for meg hva som blir det viktigste å jobbe med i fremtida:

Kvinnefokusert omsorg er et kjent begrep og "gullstandard" for svangerskaps-, fødsels, og barselomsorg. Med individuell fokus på hver kvinne og hennes fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og kulturelle behov. I våre egne, nasjonale retningslinjer for svangerskapsomsorg står det blant annet: "Kvinner bør tilbys kontinuitet i svangerskap, fødsel og barseltiden, det vil si å møte så få fagpersoner som mulig, ut fra kvinnens ønske."

Kontinuitet i omsorgen. Kvinnene må ha mulighet til å velge sin jordmor. Hun skal følge henne gjennom svangerskapet, fødselen og inn i barseltiden. Fødestuer skal ligge utenfor sykehus og de skal være jordmorstyrt. Kvinnene skal får mulighet til å føde enten på fødestuer eller hjemme dersom forholdene ligger til rette for det. Jordmor-gruppene skal ha likeverdig samarbeid med kvinneklinikkene som tar imot kvinner som trenger og ønsker ekstra oppfølging samt være akuttberedskap. De som av ulike grunner planlegger sykehusfødsel vil møte gynekolog tidlig i svangerskapet og samme gynekolog vil bli involvert i og kjenne til kvinnen og hennes ønsker og behov under fødselen.

Dette er den eneste løsningen i framtiden. Norge må se seg heldig som allerede har god jordmortradisjon med 95% jordmordekning ved fødslene. Men vi har ikke like god tradisjon når det gjelder jordmooppfølging i svangerskapet og vi har dessverre ingen offentlig tradisjon på kontinuitet. Det har imidlertid dukket opp jordmorgrupper rundt om i landet som tilbyr privat oppfølging og kontinuitet. Dette er jordmødre med like god erfaring både i svangerskapsomsorgen som i fødsels - og barselsomsorgen. Disse gruppene kan Norge lære av.