Fødsel - one size fits all?
Det får bære eller briste. Jeg sitter med nyoperert bein og av en eller annen grunn så verker det nesten bare om natta - det blir lite søvn og jeg har mye tid til å tenke på "dommen" fra Helsetilsynet. Vi skrev en klage på vedtaket om begrenset autorisasjon. Uten å gå i detalj så mener vi fremdeles at vi har vurdert faglig rett. I motsetning til hva helsetilsynet og andre tar for gitt så vurderer vi hver fødsel og hver kvinne individuelt og ikke som en enhetlig gruppe. Det betyr at den samme vurderingen som er gjort èn gang kanskje aldri kommer til å bli gjort igjen - fordi samme situasjon aldri oppstår igjen på samme måte med samme kvinne i samme situasjon. Lege uttalte i avisintervju om en av sakene at "det gikk bra denne gangen, men om de fortsetter med den praksisen vil det gå galt en gang". Poenget er jo at det IKKE er en låst praksis som skal følges.Her er vi kanskje ved sakens kjerne? Er det denne forståelsen av mennesket og fødselsprosessen som gjør at alle fødeavdelinger oversvømmes med prosedyrer?
Om ikke vedtaket trekkes, innebærer det at jeg ikke kommer til å jobbe med fødsler mer. Jeg gjorde det klart i klagen at jeg ikke kan jobbe på en fødeavdeling sånn som de framstår i dag. Jeg skrev i klagen at det å jobbe på en fødeavdeling for meg vil være å gå imot mine etiske og faglige verdier. Klageprosessen er slik at klagen fra oss går tilbake til helsetilsynet. De får en ny mulighet til å vurdere sitt vedtak før de sender klagen videre til helsepersonellnemda. Helsetilsynet svarte på klagen før de sendte den videre til helsepersonellnemda, og de var ikke nådige! De påpeker at jeg ved en slik uttalelse "ikke er i stand til eller ønsker å følge fagpersoners råd og veiledning eller fødeinstitusjonens retningslinjer, hvilket underbygger beslutningen om å begrense autorisasjonen".
En fødeavdeling har enorme mengder prosedyrer laget på bakgrunn av mer eller mindre evidensbasert forskning. (se linker) Det er ingen eller liten mulighet til å vise faglig skjønn og/eller individuell behandling på bakgrunn av den enkelte kvinne og hennes enestående barn og situasjon. Alle skal behandles likt. Pasientrettighetene blir glatt neglisjert. Av forskjellige grunner. Tidspress er en ofte brukt grunn. Lege har uttalt til sitt forsvar: "Ja, jeg vet jeg burde forklart nøyere og gitt bedre informasjon og flere alternativer, men det sitter noen og venter på venterommet og jeg er allerede 10 minutter forsinket"
Jordmor har uttalt: "Vi bare sier at vi skal ta vannet sånn at fødselen skal gå fortere. De (altså kvinnene) vil ikke ha så mange valg." Nei, jasså, så det vil de ikke! Hva skjer med mennesker som opplever at de verken blir sett, hørt møtt eller forstått i en så skjellsettende opplevelse som det er å føde et barn? Det viser seg (ikke akkurat overraskende) at kvinner som opplever å bli krenket av helsepersonell kan få psykiske plager i lang tid. Fødsel setter varige spor enten den oppleves positivt eller negativt.
Vi kan lese i nylig publisert rapport at sannsynligheten for å få fødselsdepresjon/barselsdepresjon øker etter å ha blitt utsatt for syntetisk oxytocin i forbindelse med fødsel.
Enten som igangsetting, for å få fortgang på fødselen eller som den rutinemessige prosedyren det er å sette syntetisk oxytocin intramuskulært rett etter en fødsel. Alle disse tiltakene skal, etter loven, tas opp med kvinnen. Det skal diskuteres og vurderes opp mot andre alternativer - også det alternativet det er å ikke gjøre tiltak. Blir dette gjort? Får kvinnene informasjon om fordelene og ulempene ved de forskjellige intervensjonsmulighetene som finnes? Mange sier at de ikke får informasjon eller mulighet til å velge. Mange jordmødre sier de ikke har tid til å informere og at argumentet for å iverksette et tiltak er at det er avdelingens prosedyre. Jeg har lagt ved en link: Hva betyr det egentlig å samtykke/ ikke samtykke?
Det har ikke vært mulig å forske på normale variasjoner av svangerskapets lengde eller fødselens lengde siden 1950 - tallet. Det er snart 70 år siden! Forskere etterlyser mer materiell for å forske på naturlige variasjoner i hvor lenge en fødsel kan vare. I dag vil ikke de som føder på sykehus få muligheten til å oppdage sin egen måte å føde på dersom det avviker fra sykehusets prosedyrer. Hvor mange av disse normalvariantene har endt med keisersnitt fordi de ikke har passet inn i det trange, firkanta rommet som definerer "normal fødsel" på et sykehus? Eller en fødsel som ender med sugekopp, tang, episiotomi (klipp i underlivet) og post partum blødning fordi fødselen ble definert som unormal og det ble derfor hengt opp riestimulerende drypp; baby og livmor ble sliten og tiltak iverksettes. Jeg har lest at jordmorstudenter lurer på om det å bruke sugekopp er rutine på førstegangsfødende; de etterlyser grunn for iverksetting av tiltak men får bare til svar at det er avdelingens prosedyre.
Vi kan lese fra en annen rapport at Norge ligger på topp i Norden når det gjelder å klippe i underlivet ved fødsel (20%) I samme rapport viser forskningen at klipping i underlivet ikke reduserer andre former for rifter og at "rutinemessig episiotomi" derfor ikke er evidensbasert!
Noen sykehus i Norge har opp mot 35% klipp i underlivet. Dette tallet er sannsynligvis ene og alene et resultat av jordmor og leges redsel for å få rifter som omfatter endetarmsmuskelen. Jordmødre som er så uheldige å bistå en fødsel der det blir en stor rift, blir kalt inn på teppet til ledelsen og må stå skolerett. At noen store rifter oppstår til tross for jordmors iherdige tilrettelegging og tiltak for å unngå det, er ikke fokus - god statistikk å vise til utad, det er fokus! Statistikk kommer i avisene og det er dårlig reklame.....Neste gang disse jordmødrene har en fødsel kan du banne på at det å klippe ikke ligger langt bak i bevisstheten. Det kan også tenkes at rifter og "behov" for å klippe har sammenheng med fødsler som dirigeres (pust nå, trykk nå....... IKKE trykk nå!!!!! Nei, nei, du trykker feil.......), økende bruk av syntetisk oxytocin som presser fødselen fremover i en fart som den egentilg ikke var ment å skulle ha? En fødestilling som blir bestemt av noen andre enn fødekvinnen? Et tidspress som overføres fra jordmor og lege til fødekvinnen og som derfor i stedet for å produsere oxytocin, produserer økende mengde adrenalin?
Retningslinjer er viktige, prosedyrer er viktige. Og nettopp på grunn av at vi trenger overordna anbefalinger basert på forskning, er det enda viktigere enn noen gang å være faglig oppdatert. Paradoksalt nok vil økende mengde prosedyrer bidra til faglig passivitet hos fagpersonell. Dette er en farlig spiral som ender med at vi slutter å vurdere, slutter å tenke sjæl og overlater alt til prosedyrene - det er faglige latskap som presses fram gjennom økende mengde prosedyrer og økende tidspress. I jordmorautorisasjonen ligger det implisitt en plikt i å oppdatere seg faglig. Det er ikke arbeidsgivers plikt men hver og en jordmors plikt. Det burde vært i arbeidsgivers interesse å oppmuntre til dette, men der det ikke legges inn tid til verken egenrefleksjon og kritisk syn på egen eller arbeidsplassens praksis, eller annen form for faglig oppdatering gjennom studiedager, seminarer eller konferanser, kan man vel ikke forvente faglig vekst? Veldig mange jordmødre tar grep og gjør dette på eget initiativ, egen fritid og med egne penger - men det oppleves ikke særlig motiverende å komme tilbake med nye tanker og ny kunnskap dersom prosedyrene på avdelingen forblir de samme. Vi må jobbe for at hvert og et menneske skal vurderes ut fra deres ønsker og behov. Vi må jobbe for et helsevesen som styres av fag og troen på fødekvinnen. Dette kan jeg ikke gi meg på!
Jeg ønsker alle en god helg!
