Jeg er utdannet jordmor (2000) og arbeidet i over elleve år i offentlig svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Som jordmorstudent og nyutdannet bar jeg på stor faglig stolthet og sterk tillit til systemet. Jeg tok for gitt at det jeg hadde lært og det jeg praktiserte, var til kvinnens beste. Kritiske spørsmål knyttet til samtykke, makt og kvinners juridiske rettigheter var i liten grad til stede – verken i utdanning eller i praksis.

Etter hvert ble det likevel tydelig at fødselsomsorgen hadde alvorlige strukturelle svakheter. Jordmødre sosialiseres inn i en praksis der lojalitet til retningslinjer forventes, mens faglig uenighet og avvik fra standardiserte forløp oppleves som risikofylt. Kvinner utsettes for inngrep uten reelt samtykke, samtidig som jordmødre i praksis lærer at konsekvensene av å avvike fra prosedyrer er større enn konsekvensene av å bryte kvinnens rettigheter. Uttrykket «det viktigste er at mor og barn overlever» fungerer som et moralsk absolutt, som i praksis legitimerer krenkelser og gjør det vanskelig å problematisere midler, maktbruk og faglige valg. Når alt reduseres til et mål om overlevelse, forsvinner samtalen om verdighet, autonomi og rettssikkerhet.

Etter elleve år valgte jeg å forlate det offentlige systemet. Sammen med andre jordmødre begynte jeg å arbeide med hjemmefødsler og kontinuitetsmodeller, basert på et likestilt samarbeid mellom jordmora og kvinnen, med tydelig ansvarsavklaring og gjensidig respekt. Denne måten å praktisere jordmoryrket på fikk store konsekvenser.

I 2016 mottok jeg begrenset autorisasjon etter at et sykehus meldte meg til helsemyndighetene. Begrunnelsen var at jeg hadde støttet kvinner i å ta valg utenfor gjeldende retningslinjer – selv når valgene var faglig forsvarlige. Helsemyndighetene konkluderte med at jeg «hørte for mye på pasienten» og at jeg «burde ha overtalt kvinnene» til å følge anbefalt praksis. Da jeg ikke kunne si meg enig i denne forståelsen av jordmorrollen, og heller ikke var villig til å endre min faglige måte å arbeide på, ble begrensningen stående.

Saken mot meg har i ettertid fungert disiplinerende, også for andre jordmødre. Når støtte til kvinners informerte valg fører til sanksjoner, skapes det en forståelig frykt for konsekvensene av å handle utenfor retningslinjene. Resultatet er at både jordmødres praksis og kvinners valgfrihet har blitt ytterligere begrenset de siste ni årene.

Denne erfaringen gjorde det klart for meg at utfordringene ikke kan forstås som enkeltjordmødres feil eller enkeltavdelingers kultur. Problemene ligger i systemet som former jordmødres praksis, prioriteringer og ytringsrom.

En avgjørende forutsetning for dette bokprosjektet er kunnskapen jeg har fått tilgang til gjennom kvinner med levd erfaring. Etter at jeg forlot det offentlige systemet, fikk jeg mulighet til å følge kvinner over tid, og til å lytte til deres erfaringer før, under og lenge etter fødsel. Denne kontinuiteten – som står i sterk kontrast til dagens organisering av fødselsomsorgen – har gitt meg tilgang til en erfaringsbasert kunnskap som i liten grad fanges opp av retningslinjer og statistikk.

 

Det er gjennom disse fortellingene jeg har kunnet se mønstre, sammenhenger og konsekvenser. Kvinnenes erfaringer har vært avgjørende både for bokas innhold og for min forståelse av hvor, hvordan og hvorfor fødselsomsorgen svikter. Ved å forlate den offentlige tjenesten har jeg fått nødvendig avstand til å forstå systemet som helhet. For å prøve å forstå enda mer av hva som ligger til grunn for dette sviket, tok jeg videreutdanning i Helserett i 2023

Fødesviket er en bok om hva som skjer når jordmødre fratas muligheten til å bruke sin faglige autonomi for å kunne støtte kvinners behov og rettigheter, men i stedet forventes å blindt følge prosedyrer – og når kvinner dermed mister en fagperson som også er ment å ivareta deres rettigheter gjennom svangerskapet, fødselen og i barseltida.

Boka retter ikke anklager mot enkeltutøvere, men mot strukturer som i dag i stor grad er skjult.

 

​Formålet med å skrive denne boka er å styrke den offentlige samtalen om jordmorfagets rolle, kvinners rettigheter og profesjonell ytringsfrihet i fødselsomsorgen. Boka ønsker å gi språk og legitimitet til erfaringer som ofte forblir taus kunnskap, og som i dag sjelden løftes frem uten betydelige personlige konsekvenser.

Jordmødre som ytrer faglig uenighet eller støtter kvinner i informerte valg utenfor standardiserte forløp, risikerer tilsynssaker, sanksjoner og begrensninger i autorisasjon. Dette skaper et klima der selvsensur blir en rasjonell strategi.

Boka belyser hvordan strukturell makt utøves i et profesjonsstyrt system med høy tillit og lav offentlig gjennomsiktighet, og hvordan dette innsnevrer ytringsmulighetene for jordmødre. Fødesviket gir plass til stemmer som sjelden blir hørt, og bidrar til en kritisk og informert offentlig samtale om makt, rettigheter og ansvar i helsetjenesten.​Jeg skriver denne boka fordi jeg vet hva det koster å si ifra – og hva det koster å la være. Fødselsomsorgen er et område preget av høy moralsk tyngde og lav toleranse for uenighet. Når jordmødre utfordrer etablerte sannheter, skjer det ofte uten et reelt offentlig rom å tre inn i. 

 

Fødesviket er et forsvar for jordmorfagets kjerne – og for kvinners rett til reell medbestemmelse. Fødselsomsorg er ikke profesjonsnøytral. Når jordmorfaglig autonomi svekkes, svekkes også kvaliteten, tryggheten og verdigheten i fødselshjelpen.